Noas ark | Sodoma&Gomorra | Josef&Moses i Egypt | Exodus&Sinaifjellet | Jesu grav&Paktens ark | Flere funn i Israel
Bibelarkeologi.no |
Nyheter | Bibelarkeologi-reiser | Forum | Link & kilder

«En ny grav i hagen»
I det samme lange bratthenget er Gravhagen, som ble oppdaget i 1867 da landeieren gravde ut en cisterne på sin eiendom. Som med stedene som Ron holdt på å grave ut, var denne graven nedenfor grunnivået, begravet av murrester fra mange, mange år. Da eieren oppdaget graven, oppga han sine planer om en cisterne. Da den engelske general Gordon besøkte området og ble overbevist om at «hodeskallen» som var relativt nær bratthenget, var det virkelige Golgata, ble denne graven antatt å

være den mest sannsynlige Jesu grav. Det ble møtt av kraftig opposisjon fra tilhengerne av den tradisjonelle graven, som var ubøyelig på at den Hellige Graven inne i byen var det riktige stedet, men funnet fikk snart en del tilhengere. Da den var fullstendig utgravd, la den virkelig for dagen særtrekk som beviste at den stammet fra det første århundre e.Kr., Jesu tid. Men temaet som nå opptar oss er den savnede forseglingssteinen fra denne graven. Like foran graven er en renne for en stein som rulles. Bredden på denne rennen er ca. 2 fot, den passende bredde for steinen som Ron fant begravet i jorda.

En annen grav fra det første århundre (fra Jesu tid) er den til dronning Helena av Adiabene. Den ligger også i det samme generelle nabo-område, lenger nord, og rennen har presis den samme bredde som er karakteristisk i gravhagen. Ikke bare er rennen for forseglingssteinen identisk i størrelse, men hennes grav har også en hellende seksjon på den ene siden som forseglingsteinen rullet i på samme måte som i gravhagen.
Rennen i fronten av graven for forseglingssteinen. Vestre: Rennen viser helningen i den venstre enden. Steinen ble rullet inn i rennen i denne enden. Høyre: Illustrasjon på hvordan det måtte ha sett ut.

Nesten 2 år med utgravning
På denne tiden hadde Ron og guttene arbeidet der i nesten 2 år. De begynte i januar 1979, og det var nå sent i 1980. Selvfølgelig arbeidet de ikke hele tiden, Ron var (som han fremdeles er i dag) anestesisykepleier med forpliktelser overfor sykehuset hvor han er ansatt. På grunn av sin yrkesmessige selvstendighet var han i stand til å arrangere det slik at han kunne reise til Israel mange ganger i året, men de kunne bare være der noen få uker hver gang. Og Ron begynte å bli engstelig. De hadde gjort noen vidunderlige oppdagelser og stillet til rådighet for myndighetene detaljer om funnene, sammen med mange interessante gjenstander som de hadde funnet. Noen fikk de lov til å beholde fordi myndighetene mente at de ikke hadde noen betydningsfull verdi.

Men de hadde utforsket hele undergrunnen langs klippeveggen og sett etter en inngang inn til en hule eller tunnel. Han resonnerte slik at dersom Arken var i det området, måtte den visselig være gjemt i en hule. Endelig, da de fortsatte å lete, kommenterte Ron til guttene at han «følte» at de bare skulle bryte igjennom fjellveggen. Ronny sa at han trodde at det var en god ide, men Ron utsatte det. Fjellet var ytterst hardt, og han visste hvor vanskelig arbeid det ville bli. Endelig, da Danny fortalte sin far at han også trodde de burde gå fremover og bryte gjennom klippeveggen, samtykket Ron. Det var den eneste valgmuligheten de hadde igjen.

De begynte på arbeidet med hammere og meisler. Det var ikke lenge før de brøt igjennom fjellet inn til et åpent rom. Idet de gjorde hullet større, kunne de se bak det en hule som var omtrent 15 fot høy, og omtrent det samme i vidde. Da de krabbet gjennom hullet var de endelig innenfor selve fjellet «Moria».

Innenfor hulesystemet
I nesten 2 år hadde de laget en underjordisk tunnel og funnet interessante gjenstander og nesten daglig avdekket spennende strukturer. Men nå var de i en stor, gold hule, som de snart skulle forstå bare var en svært liten del av et meget utstrakt system av naturlige huler og tunneler inne i fjellet. I nesten ett år utforsket de dette området, men fant ingen bevis for tidligere menneskelig tilstedeværelse. Disse naturlige tunnelene hadde ikke alle forbindelse med hverandre, og de brukte mange timer på å meisle seg gjennom hulevegger da de lette etter tilstøtende tunneler som de omsider fant. Men de fant ikke noe annet.

I slutten av 1981 reiste Ron og guttene til Jerusalem i vinterferien for å arbeide. Selv om det er kaldt der om vinteren, hadde hulesystemet alltid en meget komfortabel og konstant temperatur, både sommer og vinter. Men arbeidet hadde begynt å slite på dem. De begynte alle å utvikle feber og en svak forkjølelse. Støvet de hadde inhalert i løpet av årene i disse innestengte tunnelene, bidro kanskje til deres lungebetennelsessymtomer. Til slutt, på julaften, måtte Ron sende Ronny tilbake til USA fordi han var så syk. Danny måtte følge etter på nyttårsaften. Ron var også syk, men dette var en meget spesiell tur.

«Løftet»
Som jeg har forklart i en tidligere utsendelse, hadde Ron aldri hørt Gud tale hørbart, Ron bare ba om hva han skulle gjøre, og noen ganger mottar han et «inntrykk». På denne tiden hadde han drevet med utgravning i så lang tid at han var begynt å lure på om han kastet bort tiden sin og hadde misoppfattet hva han hadde gått ut ifra at han skulle gjøre. Som vanlig ba han og spurte hva han skulle gjøre før han la opp programmet for denne desember 1981-turen. Denne gangen, skjønt han fremdeles ikke hørte noen hørbar stemme, fikk han det løftet i sitt sinn at han ville finne Paktens Ark på denne turen. Og han trodde av hele sitt hjerte at det var et sant løfte fra Den Ene som kunne gi et slikt løfte og holde det. Men ting kunne ikke ha sett verre ut. Danny og Ronny var begge meget syke, og Ron var sannsynligvis like syk, men mye mer sta, han ble igjen for å arbeide. Og alene uten guttene trengte han litt hjelp.

I løpet av tiden de hadde gravd, hadde han leid lokale folk til å hjelpe seg, for det meste til det før nevnte grunnarbeidet, slik som å hale ut murrestene. Hver gang måtte de åpne utgravningsstedet på nytt for å kunne fortsette arbeidet. De måtte nemlig fullstendig gjenopprette grunnområdet over utgravningene før de reiste, dette var en betingelse for å kunne komme tilbake og fortsette. Og de hadde fjernet tonnevis med jord og murrester i løpet av årene, som krevde lokal assistanse med å få det opp til overflaten.

Han hadde møtt en ung mann der på stedet som han hadde forstått var ærlig og pålitelig, og han begynte å bruke ham i den aktuelle utgravningen når Ronny og Danny ikke var disponible. De av dere som har lest vår redegjørelse om utgravningen av Makpelahulen, har allerede blitt presentert for denne unge, arabiske mannen som vi kalte «James» for å beskytte hans og hans families identitet. Familien hans eier landområdet som inneholder gravhulen i Hebron, som vi tror er den ekte Makpelahulen. I tillegg til å ha Rons tillit var «James» også liten og tynn, perfekt for å smyge seg gjennom de trange utgravningstunnelene. Og det var «James» Ron hyrte for å hjelpe seg når Danny og Ronny reiste.

Utforsking av hver «krok og sprekk»
Ron og guttene hadde utforsket det meste av tunnelene det siste året, men det var alltid mer å undersøke. Rons plan for denne turen var at alle muligheter skulle være utforsket. Han og «James» kravlet gjennom det enorme tunnelsystemet, nå mye større og mer vidstrakt på grunn av passasjene de hadde åpnet, og veggene de hadde meislet seg igjennom. Ron bestemte hvor de skulle gå, og han og James ville følge den valgte tunnelen. Dersom og når de fant en liten åpning, ville Ron utvide den nok til at «James» kunne krabbe gjennom, og han ville kontrollere hulrommet innenfor nøye og rapportere alt han så til Ron.
Ron i en av de ekstremt trange tunnelene Et eksempel på hvor ekstremt små mange av tunnelene inne i utgravningsområdet var.

De fulgte en spesielt vanskelig passasjevei som førte dem gjennom en «skorsteinspipe» som strakte seg rett opp, og en trang tunnel som var så liten at Ron måtte puste ut for å kunne åle seg gjennom. Han måtte stoppe for å ta en pust og mens han inhalerte var tunnelen så trang at han ikke kunne fylle lungene helt. Da de kom igjennom, så Ron en ganske liten åpning i tunnelveggen hvor de nå var. Rett foran den var en stalaktitt omtrent 16 tommer lang, som nesten så ut som en «vokter» av det bitte lille hullet. Han slo stalaktitten av (det endte med at han tok den med hjem hvor vi fremdeles har den i dag). Da han stirret gjennom det bitte lille hullet, kunne han ikke se noen ting. Så utvidet han det nok til å kunne se inn. Alt han kunne se ved hjelp av lommelykten sin gjennom hullet, var et kammer fullstendig fullt av steiner (alle større enn knyttenevestørrelse) med omtrent 18 tommers klaring mellom steinene og taket. Det så ikke lovende ut i det hele tatt, men han skulle ikke gå fra noe ugransket. Så han utvidet hullet nok til at «James» kunne krabbe gjennom.

«Hva er der inne? Hva er der inne?»
Straks «James» krabbet inn gjennom den bitte lille åpningen, kom han i rasende fart ut igjen mens han ristet og skrek: «Hva er der inne? Hva er der inne? Jeg går ikke tilbake inn der!!» Ron så i øynene hans ren, fullstendig og total skrekk, likevel sa «James» at han ikke hadde sett noe! Men hva det enn var han opplevde så var det virkelig, for han forlot ikke bare kammeret, men hele hulesystemet, og kom aldri tilbake.

Det var reaksjonen til «James» som tente en nølende spenning i Ron, - han ville aldri ha sett mer på kammeret dersom det ikke hadde vært for «James’» skrekk.Vel, alene i dette enorme hulesystemet tok

han sin hammer og meisel og gjorde hullet større, og krabbet igjennom. Med bare ca. 18 tommers klaring måtte han ligge på magen med ingenting annet enn lommelykta i hånden til å lyse med. Forventningsfull etter hva som hendte med «James», så han på klokken, den var 14:00, onsdag den 6. januar 1982. Han lyste med lommelykta ned gjennom den massive haugen med store steiner, og hans øyne fikk et glimt av noe skinnende. Han begynte sakte å fjerne steiner, en om gangen, og oppdaget noe tørråttent tømmer rett under steinene, og så også noen tørråtnete rester av dyreskinn som ble til pulver da han rørte dem. Dyreskinnene dekket et gullbelagt bord med en hevet støpning rundt sidene som besto av et vekslende mønster av bjeller og granatepler. Det tok ham bare et øyeblikk å forstå at dette i det minste VAR en gjenstand fra det første templet! Men han var i et slikt innesperret rom, at han ikke kunne avdekke hele bordet. Han konkluderte senere med, etter nærmere undersøkelse, at dette var skuebrødsbordet.

Oppdagelsen av jordskjelvsprekken i taket
Med adrenalin strømmende gjennom årene og store forventninger, så han seg omkring, for å se hva annet han kunne se som ikke var mye. Han lyste med lommelykta rundt det åpne området, og så opp mot taket. Der så han noe som fanget øyet, en sprekk i taket med et sort stoff inne i sprekken. Kravlende, sakte og smertefullt over steinene til baksiden av kammeret, så han en steinkasse strekke seg gjennom steinene. Den hadde et flatt steinlokk som var sprukket fullstendig i to, og den minste delen var beveget til side, slik at det ble en åpning ned i steinkassen. Men toppen var for nær taket for ham til at han kunne se nedi. Nå visste han hva som var inni. Sprekken i taket var rett over den sprukne delen av lokket hvor det var åpent, og det sorte stoffet hadde falt fra sprekken ned i kassen, og noe av det hadde falt på lokket. Det var da Ron forsto hva som hadde skjedd, og han besvimte. Da han forstod at sprekken i taket var slutten på den sprekken han hadde funnet i det forhøyede korshullet mange fot over ham, og at den sorte substansen var blod som hadde runnet gjennom sprekken og ned i steinkassen, VISSTE han at Arken var i steinkassen. Men den mest overveldende erkjennelse var at Jesu Blod virkelig hadde nådd Nådestolen.

Da han kom til seg selv var klokken 14:45. Bare 45 minutter hadde passert siden han kom inn i kammeret. Dog på den korte tiden ble han det første vitne til den bokstavelige oppfyllelsen av «bildet», representert ved alle ofringene, gjort av Guds folk siden Adam og Eva, og senere uttrykkelig vist av Gud selv i loven om offersystemet. Nå visste han hvorfor han og guttene hadde måttet grave i tre år, enda han av og til hadde følt at det var nytteløst. Hvis de ikke først hadde funnet nisjene som var utmeislet, og så det opphøyde korshullet med jordskjelvsprekken, ville han ikke ha gjenkjent hva som hadde hendt her. Og løftet Ron trodde han hadde fått, VAR blitt oppfylt. Han FANT Paktens Ark på denne turen. Men han fikk ennå ikke se på den. Og i sin frustrasjon og klage mottok han et annet SVÆRT sterkt inntrykk, - «Jeg lovet bare at du skulle FINNE den. Den vil komme ut når tiden er inne.»

Tilstanden i kammeret, fullstendig fullt opp til 18 tommer fra taket, gjorde det umulig for Ron å gjøre noe som helst. Han kunne ikke forutse noen måte å bringe ting ut før inngangen til kammeret som gjenstandene var brakt inn gjennom opprinnelig, ble funnet. Han klatret ut av det lille hullet, tilbake gjennom serier med krinkelkroker av tunneler og forseglet passasjeveien med en stein. For hvem som helst som ser gjennom tunnelen vil det se ut som om det var en brå avslutning. Steinen kunne imidlertid, og ville bli flyttet av Ron når han kom tilbake.

Ron fortalte ikke om sin opplevelse til noen på den tiden. Han trengte tid til å tenke, og det ville gå lang tid, for hans sinn var ganske forvirret p.g.a. alt han hadde opplevd. Han ventet å finne Arken og bringe den ut, men det syntes nå umulig. Han gjorde adskillig flere turer inn i kammeret, og omsider rapporterte han til myndighetene hva han hadde funnet. Kanskje de ikke var i stand til å forstå hva han hadde fortalt dem at han hadde funnet, eller kanskje var det erkjennelsen av problemene som dette kunne forårsake dersom det ble gjort kjent, men hans overordnede ba ham i hvert fall om at han ikke skulle fortelle noe om denne oppdagelsen til noen. Skjønt dette var for sent fordi Ron allerede hadde fortalt det til noen få personer, og han tilsto dette faktum til dem. De forsto at «gjort er gjort» og påla ham ikke å røpe noen FLERE detaljer enn han allerede hadde røpet. Derfor, fra dette tidspunkt, kunne vi ikke være så spesifikke som vi hadde vært til den tid.

Tiden kom da Ron stillte til rådighet for myndighetene noe fra utgravningen som OVERBEVISTE dem om at han HADDE, i det minste, oppdaget noen gjenstander fra det første templet. Da ble en plan lagt av myndighetene. De ønsket forsiktig å finne ut hvordan jødene ville reagere dersom det ble annonsert at Paktens Ark VAR funnet. De offisielle personene som Ron hadde delt dette med, var seriøse regjeringsmedlemmer som brydde seg om folkets vel, og de innså at en slik annonsering mest sannsynlig ville sette igang et blodig sammenstøt mellom dem som øyeblikkelig ønsket å ødelegge moskéen på tempelplassen for å gjenoppbygge templet, og araberne. Mens de selv ikke nødvendigvis hadde den religiøse tro på at tempelet noen gang ville bli gjenoppbygget, var de svært godt kjent med lidenskapen og fanatismen til dem som hadde slike mål. Deres anstrengelser for å teste publikums reaksjon for gjenoppbygging av et nytt tempel er kjent og resulterte i mye blodsutgytelse, og manges død. Inntil denne dag er det et ekstremt kritisk spørsmål, og israelittene vil, med stor forsiktighet, behandle situasjonen på den måten de behandler andre sensitive tema, med de beste interesser for folks trygghet for øye. Hvordan den tilnærmingen vil bli, vet vi ikke, og kanskje til og med de ikke vil vite det før tiden er inne.
Store tumulter med flere drepte etter forsøk på å legge ned grunnsteinen for etnytt jødisk tempel. Dette overbeviste myndighetene om at tiden ikke er moden for å vise fram og gjøre kjent funnet av paktens ark. Høyre: Den fire tonn tunge hjørnesteinen for endetidens tempel. Den er hugget ut uten hjelp av metallverktøy.

Bekreftelse på at Arken var i steinkassen
Ron returnerte til kammeret ved adskillige anledninger. En gang tok han med en «Trinkle Drill» som blir brukt av ortopediske kirurger, og et tykktarmsscope som blir brukt til å se inn i den menneskelige kropp. Han ønsket å være sikker på at Arken virkelig var i steinkassen. Han forsøkte å borre et lite hull med «Trinkle drillen», men den ville ikke trenge gjennom steinen. Derfor tok han sin stjernespissede steinmeisel og hammer for å fullføre jobben. Han ville slå litt på spissen, så ville han snu på borekronen, hamre og snu, igjen og igjen inntil han hadde et ca. 5/8" hull i steinkassen. Tykktarms-scopet er en optisk innretning med en kraftfull lyskilde som tillater leger å se inn i den menneskelige kropp, og Ron hadde lånt den fra en av legene på sykehuset hvor han arbeidet. Når han førte tykktarmsscopet inn gjennom det lille hullet, ledet han det nedover og roterte linsen inntil han så hva han gjenkjente som bunnen av kronestøpningen rundt toppen av Nådestolen, og deretter så han den flate gullsiden. Siden tykktarmsscopet ikke tillater en å se et større område, og siden han hadde liten mulighet til å lede det på annen måte enn å rotere det, kunne han ikke se mye. Men han så nok til å VITE at det var Paktens Ark.

Måling av dybden av jordskjelvsprekken
På en tur hadde han en av sine hjelpere til å sitte ved det opphøyde korshullet med jordskjelvsprekken mens han lot et metallmålebånd løpe gjennom sprekken i taket i kammeret. Det strakte seg gjennom til korshullet og da hans hjelper grep tak i det for å vise at det var kommet igjennom, merket Ron seg at sprekken strakte seg gjennom 20 fot solid fjell.

Innholdet i kammeret
I løpet av hans mange besøk i kammeret forsøkte han grundig å utforske innholdet. Han målte kammeret og fant ut at det var 22 fot langt ganger 12 fot på 2 sider, mens de andre 2 sidene fulgte formene på fjellveggen, og dannet et kammer som smalnet av ned til et hjørne. Gjenstandene han så i kammeret og som han føler seg sikker på å kunne identifisere var: Paktens Ark i steinkassen; Skuebrødsbordet; Røkelsesalteret i gull som stod foran forhenget;

Røkelseskaret i gull; Den syvarmede lysestaken (som ikke hadde stearinlys, men en liten buet gulloljelampe som var bygget inn i endene på lyseholderne); et svært stort sverd; en Ephod ??; en Miter ?? med et elfenbensgranateple på tuppen; en messing myntvekt; tallrike oljelamper; og en messingring som så ut til å være for å henge et teppe eller lignende i. Det er flere gjenstander, men disse var det Ron med sikkerhet kunne identifisere. Alle disse gjenstandene var dekket med mørkfargete dyreskinn som hadde tørråtnet, deretter tørråtnete tømmerstokker oppå skinnene, og til slutt store steiner i en haug over alt. Ron har forklart prinsipielt hvordan Arken så ut som vi ikke vil gjenta her siden vi dekket det i nyhetsbrev #4 som også er med i vårt «Discoveries Volume». Steintavlene er fremdeles inne i Arken, under nådestolen. På baksiden av Arken er et lite åpent avlukke som fremdeles inneholder «Lovens Bok» og er formodentlig den som Moses selv skrev. Etter hans beste skjønn var ikke 1.Mosebok der, bare 2., 3., 4. og 5.. Det som forbløffet Ron var at disse bokrullene, som var skrevet på dyreskinn, er i perfekt stand selv i dag.

Oljelamper inne i kammeret
Rett innenfor kammeret, ved og nær den originale inngangen, som nå var forseglet, fant han et antall på 7 oljelamper som Ron tror måtte bli latt tilbake av dem som brakte gjenstandene inn i kammeret. Soten på lampene og steinene de stod på, viser klart retningen på luftstrømmen når de gikk i tunnelen. En av lampene er overdrevet utsmykket, og viser assyriske figurer som stemmer med den kulturelle innflytelse i Judea på den tiden, like før fangenskapet i Babylon. Bildet (til venstre) av denne spesielle oljelampen ble ikke tatt med et kamera fordi mønsteret på lampen ikke ville komme godt fram på et foto. Dette bildet ble laget ved å plassere lampen i en kopieringsmaskin, og viser litt av mønsteret som vi finner svært interessant. I midten er en geit eller en vær avbildet mens den står på bakbeina, og spiser fra en vinranke. Denne scenen er svært lik scenen på statuen, funnet i en grav i den sumeriske byen Ur som vi ser over til høyre. Det er foreslått at denne kan representere væren som var fanget i krattet i det øyeblikket Abraham skulle ofre sin sønn, Isak, og som tjente som et erstattende offer, og sparte Isaks liv, en «skygge» av den kommende Messias.

Dette prinsipp er videre sett i Hittite ?? «livets tre», slik det har blitt tolket som kan sees i utsmykningsornamentet til høyre, fra Gordium, som dateres til det 6. århundre f.Kr. som er omtrent den samme tiden som for lampen Ron fant. Det er en interessant tanke å overveie muligheten for en forbindelse mellom mønsteret på lampen og historien om «væren i krattet» som var det stedfortredende offer, - fordi lampen var latt tilbake i et kammer INNE i fjellet Moria hvor Abraham hadde brakt Isak for å ofre ham.; og på dette samme fjellet Moria var det at Messias døde, det «stedfortredende» offer for den falne menneskehet. Men dette er bare en interessant gjetning fra min side.
Til venstre: Denne oljelampen ble funnet i kammeret. På den venstre siden kan den mørke soten sees. Mønsteret i midten viser en geit eller en vær stå på bakbeina og spiser fra en vinranke. Ned til høyre: «Væren i krattet», funnet i en grav i den forhistoriske, sumeriske byen Ur. Fra 6. århundre f.Kr.. Utsmykningsornament fra Gordium (Hetittene) - «Livets Tre».


Historien bak funnet av Paktens Ark og Gravstedet Del 1 | 2 | 3 | 4 | 5


 

 

 

 

 

Bibelarkeologi.no