Bibelarkeologi

Forsegling av adgangen til kammeret
Etter hans siste besøk i kammeret, for mange år siden, forseglet han permanent tunnelen som ledet til kammeret. Ron har lært mange lekser i løpet av årene, og noen måtte han lære på den harde måten. En lekse han lærte på denne måten, var at han måtte være svært forsiktig med hvem han delte sin informasjon med. I løpet av tiden de arbeidet der, hadde de tallrike erfaringer med mennesker som kunne ha vært katastrofale hvis Gud ikke

hadde grepet inn. For eksempel, en kjent evangelist snublet en dag over hullet inn til utgravningen, og Ron inviterte ham til å komme ned i hulen. Da han trodde mannen var ærlig, fortalte Ron ham hva de lette etter, og store løfter ble gitt om assistanse. For å gjøre en lang historie kort, en gruppe personer fra denne evangelistens team returnerte senere til stedet og fortalte myndighetene at de var med i Wyatt-ekspedisjonen, og at Ron ville komme om noen få dager (som ikke var sant) - og de gikk ned i hulesystemet og begynte å grave. Hulens vegger hvor de gravde kollapset plutselig, og de unngikk såvidt å bli levende begravet. De pakket øyeblikkelig og returnerte hjem. Ingen virkelig skade ble gjort unntatt at Ron og guttene måtte grave ut på nytt hele området som hadde rast sammen.

Dette og andre lignende hendelser ledet Ron til å forsegle passasjen. Med det mylderet av tunneler ville det nesten være umulig for fremmede å finne den rette passasjen, og denne så nå ut, til og med på nært hold, som om den var en naturlig steinvegg. Ron hadde gjort alt han kunne gjøre fra denne inngangen. Det ville likevel være umulig å få noen stor gjenstand ut av kammeret gjennom denne passasjen.

Alle hans forsøk på å fotografere noe i kammeret resulterte i fullstendig uklare slides eller foto, så han konkluderte med at han ganske enkelt ikke skulle ta noen fotografier. (Senere forstod han hvorfor - på den tiden var han mye friere med å dele sin informasjon, og dette kunne ha forårsaket mange alvorlige problemer dersom noen av de «usmakelige typene» som han kom i kontakt med i årenes løp, hadde SETT bevis for at denne solide gullgjenstanden VIRKELIG eksisterte. Husk hvordan graven til Noahs hustrus var plyndret.) Den neste oppgaven ville være å finne selve hovedinngangen til kammeret - passasjen som gjenstandene opprinnelig ble tatt inn igjennom.

Den originale adgangen som ble brukt til å bære Arken inn i hulen
Før han permanent forseglet passasjen, hadde Ron gått inn i kammeret hvor Arken var og åpnet den originale inngangen for å se om han kunne følge den til dens begynnelse. Da han åpnet den, oppdaget han på den andre siden en svært lang tunnel som var forlenget i begge retninger. Han observerte at tunnelen syntes å være en naturlig tunnel som var blitt forstørret, siden han så meislemerker. Men den dårlige nyheten var at den var fullstendig blokkert med store steiner i begge retninger. Problemet nå som måtte løses var å bestemme hvilken vei de menneskene hadde brukt som gjemte gjenstandene i kammeret.

For å besvare dette spørsmålet begynte Ron å bruke enkel resonnering. Gjenstandene hadde vært i templet var deres utgangspunkt. De var nå i dette kammeret, mange fot under bakkenivået. Et stort antall tunneler er funnet under tempelfjellet og byen, men ingen som han visste om, gikk i denne retningen. Var inngangen til tunnelen inne i byen, eller var den et sted foran den nordre bymuren? Ron hadde en ide om hvor han skulle begynne å lete.

«Sedekias grotte»
Vinteren 1854 gikk dr. Barclay, en lege og misjonær, en tur i Jerusalem. Han gikk til stedet for den tradisjonelle «Jeremias grotte» som er langs det langstrakte Golgata bratthenget. Idet han gikk forbi Damaskusporten, forsvant plutselig hunden hans som hadde løpt foran ham, som dugg for solen. Da han lette etter hunden sin, som ikke reagerte slik den vanligvis gjorde på sin eiers plystring, hørte han en dempet gjøing komme i retning av bymuren. Da han nærmet seg muren, la han merke til et dypt hull og da han stirret inn, hørte han hundens kjente gjøing. Og slik var det «Sedekias grotte» ble oppdaget (eller gjenoppdaget.)

Denne enorme grotten er lokalisert under den muslimske delen av byen og strekker seg 750 fot inn i fjellet Moria. Den begynner ved en dekningsgrav eller tørr vollgrav som skiller den nordre og søndre bydelen fra hverandre. Den er 325 fot vid på det bredeste, og den gjennomsnittlige høyden er nesten 50 fot. Det var klart en steinbruddshule, men på hvilket tidspunkt den var i bruk, vet vi egentlig ikke. Det er de som tror at steinene som ble tatt ut ble brukt i det første templet, og det kan være sant. Men dens eksistens var ikke godt kjent og mest sannsynlig har den alltid vært holdt fullstendig forseglet av frykt for forsøk fra fiender på å komme inn i byen gjennom tunnelene. Så det er lite man vet med sikkerhet om det enorme steinbruddet, Men ett punkt som alle var enige om, var det faktum at det var ingen inngang til byen fra steinbruddet.

Ser man på diagrammet av dets utseende (til høyre), oppdages de mørke områdene som er støtter av solid fjell, latt tilbake for å støtte taket, slik som søylene som står tilbake i en kullgruve.

Når gruvearbeiderne arbeidet seg tilbake ut av gruven etter å ha tømt den for alt kull, fjernet de disse kullpillarene, og gruven falt da vanligvis sammen. Pilarene i denne grotten ble åpenbart latt tilbake for å hindre den svære grotten fra å kollapse siden en del av den nordre bydelen ligger over den. Da Ron undersøkte steinbruddet nøye, la han merke til en ting som plaget ham. -Når Ron tar seg av et prosjekt, er det første han gjør å fastslå den letteste måten å fullføre oppgaven på, som krever minst arbeid, og da han gikk omkring i det enorme steinbruddet, var det noe som ikke stemte. Han prøvde å sette seg selv i «skoene» til de forhistoriske steinarbeiderne idet han tok et overblikk over det massive steinbruddet. Da han så hvor dypt inn i siden på fjellet steinbruddet strakte seg, tenkte han over hvor mye arbeid det hadde vært å bringe all den steinen ut av steinbruddet, bære den gjennom en av de nordre portene og inn i byen. Det ville ha vært lettere å bære den ut av steinbruddet på andre siden av gaten, enn å hale dem ut av den svære grotten. For Ron var løsningen åpenbar - å lage et hull gjennom taket i steinbruddet og ganske enkelt hale steinene opp, inn i byen. Jo mer han tenkte på det, jo mer innlysende ble det for ham - enda ingen noen gang hadde funnet en inngang til steinbruddet fra byen. Så Ron begynte å undersøke steinpilarene. Og ganske riktig, han fant en som ikke var en steinpilar i det hele tatt. Det var en gigantisk jordhaug med murblokker, stablet opp, trodde han, til taket og gjennom hullet i taket. På overflaten ville det se ut som normal grunn. Men da det var umulig å undersøke seksjonen ovenfra, visste han ikke om den «utskjærte» steinblokka var meislet ut på en måte som ville tillate at den passet i hullet, eller om det bare var den oppbygde jordmassen som fyllte hullet. Men han ble overbevist om at hullet er der.
«Sedekias grotte». De mørke seksjonene er steinpillarer som er latt tilbake - unntatt en...

En tunnel i steinbruddet
Med denne nye informasjonen undret Ron om det var noen tunneller som ledet fra steinbruddet. Dersom det var tilfelle, var kanskje Arken og andre gjenstander blitt tatt ned gjennom hullet i området nord

for tempelfjellet, inn i den store grotten, og så tatt gjennom en tunnel til der den står nå. Så han begynte å se etter tunneler. Og ganske riktig, han fant en. Nesten fullstendig gjemt fra sikt, av kjempesteiner og utoverhengende klipper. Det var en åpning i huleveggen som var forseglet med adskillige store steiner som var hugget til, og det var i den riktige retningen. Men det var langt borte fra funnstedet hvor Ron hadde arbeidet i alle disse årene. Hvis dette virkelig var tunnelen som ledet til kammeret, ville Ron ha et svært prosjekt foran seg med å rydde en slik lang tunnel.

«Den beskyttende Kerub»
Sent på 1800-tallet ble grotten systematisk utforsket og tegnet av franskmannen Charles Clermont-Ganneau, som undersøkte hver krok og sprekk i det gigantiske steinbruddet. Han lagde skisser, tegnet kart og diagrammer. Under denne utfor-skningen oppdaget han en flat innrissing i fjellet som han omhyggelig tegnet. Det så ut til å være et levende vesen med vinger, en løves hale og kropp, en manns hode med et langt, løst skjegg og med en merkelig hatt på hodet. Innrissingen ble flyttet ved å meisle av en tykk plate av fjellet rundt den, og den ble brakt til Det Palestinske Utforsknings kontor i London. Vi har ikke vært i stand til å undersøke selve innrissingen, men en kopi av franskmannens tegning er tilgjengelig. Likheten i hovedtrekkene mellom dette vesen og en kjerub fra det israelittiske slott i Samaria (skissen under) er tydelig. Stilen på innrissingen (ifølge autoriteter som har spesialisert seg innen dette område) indikerte at den måtte dateres til rundt det 7. århundre f.Kr. da Israel var under den kulturelle innflytelse fra Assyria. Dette plasserer den før det babylonske fangenskap, som Ron tror ER den korrekte tidsramme for da gjenstandene ble skjult. Og dersom vi går tilbake til 2. Makabeers bok, som vi igjen understreker ikke er å anse som pålitelig, ER det en bemerkning der om noen av Jeremias folk i mens de angivelig var opptatt med å få gjenstandene gjemt i hulen: «Noen av hans menn satte et merke for veien, men var ikke i stand til å finne det. Da Jeremias fikk høre det, ga han dem en reprimande.» Ble denne innrissingen gjort av disse «Jeremias’ menn»? Det er en interessant teori, - hvem vet?

Ron trodde fremdeles at det var betydningsfullt. DERSOM tunnelen Ron hadde funnet, VAR den veien Arken og andre gjenstander fra templet var blitt transportert til kammeret, var det mulig at noen graverte inn denne kjeruben som en symbolsk «vakt» for tunnelinngangen. Husker du Eden? 1.Mos. 3:24 «Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.» Innrissingen var lokalisert nær den blokkerte inngangen.... men, selvfølgelig, igjen, dette er bare en teori.
Meg, Mary Nell Wyatt ved åpningen til tunnelen etter at Ron åpnet den første gang. Venstre Skisse over kjerub fra slottet i Samaria.

Høyre:Skisse funnet i «Sedekias grotte», nær tunnelinngangen.

Radar - en tunnel under veien
Ron brukte senere underjordisk grensesnitt radarsøk for å kontrollere eksistensen av en tunnel som løp fra det underjordiske steinbruddet til området med langstrakte brattheng. Han fant et tunnellignende tomrom som krysset under gaten i den riktige retningen. Det var, slik han kunne bestemme det, omtrent 6,5 meter under veien. Men fordi det er ganske stor avstand til området han har gravd ut, og p.g.a. bygningene, etc. som nå er bygd i området, kunne han ikke følge linjen fra «tomrommet» til dets endelige«bestemmelsessted».

Han brukte radaren på den åpnete inngangen i det underjordiske steinbruddet og fant at det var et tomrom bak blokkene. Alt som nå stod igjen, var å åpne selve inngangen hvilket han også gjorde. Og der var en tunnel. Men adskillige fot innenfor var passasjeveien igjen sperret med store steiner og jord. For Ron så det ut som, hvem det nå kunne være som hadde sperret den, at de hadde forsøkt å kamuflere det faktum at det var en sperret tunnel og fått det til å se ut som om det var naturlig jord og steiner. Den neste avgjørelsen han måtte ta, var om han skulle forsøke å rydde den forferdelig lange tunnelen, eller å fortsette å arbeide ved det originale funnstedet og forsøke å finne hovedtunnelen fra den enden.

Tiden går
Danny og Ronny var nå unge menn med deres egne liv. De gikk begge inn i spesialiserte områder innen byggevirksomhet og hadde ansvar som ikke tillot dem den luksus det var å kunne ta seg fri for å reise fram og tilbake til Midtøsten. Med passasjeadgangen som ledet til kammeret som inneholdt Arken, solid blokkert, var Ron nå avhengig av hjelp fra andre til det arbeidet. Helt siden den tiden da jeg kom inn i bildet (1988), har jeg sett hvor hasardiøst det kan være å måtte stole på folk som Ron ikke kjente så godt. Til tider hadde han vidunderlige medarbeidere som var villige til å følge instruksjoner og holde seg til reglene. Andre ganger, var det folk som syntes å være bra og pålitelige, men som viste seg å bli et «kors» i stedet for en velsignelse. «Paktens Ark» syntes å trekke til seg sin andel av slike som hadde «sitt eget program».

Mer arbeid i hulesystemet
Ron bestemte seg for å fortsette å søke etter den originale inngangen til kammeret fra innsiden av hulesystemet. Med bedre teknologisk utstyr, slik som radar, var han i stand til å oppdage hulrom bak solide fjellvegger, og dette var svært nyttig. Fra et spesielt sted inne i hulesystemet VISSTE han at han var innenfor et visst antall fot fra kammeret, men å komme fra punkt A til punkt B gjennom mange, mange fot med solid kalkstein var ikke akkurat så enkelt. Han fulgte mange falske spor, slik som en fjellvegg de fant inne i hulesystemet som fulgte langs konturen av klippe-utsiden, nettopp slik som veggen til kammeret hadde gjort. Men denne førte ikke fram.

Jeg kunne ikke forstå problemet da Ron forsøkte å forklare noe til meg før jeg hadde vært inne i hulesystemet selv. Da jeg krøp inn gjennom det lille hullet, ventet jeg å befinne meg i en stor hule, som de jeg hadde vært i som barn. I stedet oppdaget jeg at det lille hullet gikk gjennom en takket sjakt, omtrent 25 fot rett ned. Jeg måtte holde i et tau og liksom støte an mot klippene. I det jeg kom ut av sjakten, ble jeg stående på en treplanke, som var det eneste «golvet», og den var ganske smal. Den åpne hulen fortsatte enda 40 fot eller mer under meg. Ingenting var slik jeg hadde ventet det. Da jeg hadde dreiet og snudd, idet jeg forsøkte å tilpasse kroppen til den smale sjakten som ledet inn i dette området, oppdaget jeg at jeg hadde absolutt INGEN ide om himmelretningene. Uten kompass var jeg fullstendig desorientert. Da, mens jeg ålet meg gjennom et par små åpninger fra hovedhulen, ble jeg fullstendig forbløffet over hvor trangt området var. Siden jeg selv har en liten legning for klaustrofobi, fikk jeg en helt ny respekt for Ron, Danny og Ronny. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan de hadde klart det, og det kan jeg fremdeles ikke.

Jeg hadde tidligere tenkt at dersom du vet hvor mange fot det er til et sikkert punkt, hvorfor ikke bare måle det og gå dit? Men nå forstod jeg hvorfor. Innenfor så trange begrensninger, med hulevegger og klipper overalt, syntes det umulig å måle noe som helst. Eller bare det å vite den riktige retningen, syntes umulig for meg. Selvfølgelig, Ron hadde arbeidet i disse hulene og tunnelene i så mange år, han kjente dem omtrent like godt som sin egen bukselomme, men dette ville ikke bli lett.
Til høyre:Plankene som utgjør «gulvet» i hovedhulekammeret. På fotoet over tilvenstre står Ron på disse plankene. Planken i hans skulderhøyde er for å hjelpe til med nedstigningen,men også til å sette bøttene på med stein som blir fjernet. Disse blir så heist opp gjennom hullet med et tau til flere menn som står på forskjellig nivå i den krokete sjakten, og som til slutt når opp til den øverste mannen på bakken. Denne planken hviler, som vi ser, i hullet som Ron og guttene hugde ut i fjelllveggen i desember 1981 da de først oppdaget hulesystemet. Under disse plankene er det 13 meter rett ned. Øverst: Nedstigning gjennom den 25 fot lange sjakten inn til den åpne hulen.

«Forestående dommedag»
I tillegg til å søke inne i hulesystemet tok Ron sitt mannskap med til den sperrede tunnelinngangen i steinbruddet, for å åpne den. Idet de flyttet på steinblokker, FANT de tomrommet som Ron hadde påvist med radar, som vi forklarte tidligere, og da var tunnelen sperret. Ron krøp innenfor og begynte å fjerne steiner og murrester ved å levere bøttene fra person til person nedover inntil den siste personen dumpet eller plasserte innholdet. (Dette er den samme metoden som de brukte innenfor i hulesystemet. Vi kaller det «bøttebrigaden», noen ganger bestod den av 10 eller enda flere personer.)

Da jeg holdt på å skrive dette, minnet Ron meg på en erfaring han hadde i denne tiden. Mens de ryddet tunnelen med hjelp av en gruppe gode venner fra Florida, ble han plutselig slått av en følelse av forestående «dommedag». Han fortalte alle om denne «forutanelsen» og forklarte at han ikke visste hva som ville skje, men at de hurtig måtte pakke alt utstyret og «komme seg ut herfra». Alle mann gjorde som han sa og akkurat da de begynte å gå ut, hørte alle en høy buldring, en dump lyd, som kom fra tunnelområdet. En svær kjempestein i taket på tunnelen hadde falt ned akkurat der hvor Ron hadde sittet.

De returnerte den neste dag, og Ron brøt steinen i stykker og flyttet den på en enkel måte. Følelsen av «dommedag» var borte, og de fortsatte arbeidet. Men murrestene som sperret hullet, syntes ikke å ta slutt. De plasserte steinblokkene nøyaktig slik de hadde funnet dem, og ga opp, iallfall foreløpig. For tiden vet vi ikke om tunnelen er fullstendig blokkert hele veien, heller ikke om det er den rette tunnelen. Imidlertid, den siste gangen Ron gikk tilbake inn i tunnelen, Ronny hadde anledning til å ta fri fra arbeidet og var med ham, fant Ronny en romersk mynt med Tiberius på som indikerer at tunnelen var åpnet i romersk tid, men så forseglet igjen. Vi kunne ikke finne denne spesielle mynten i vår liste over mynter i det romerske imperium, derfor antok vi at mynten var en «bymynt».

Graving rett ned
Rons siste utvei var å forsøke å grave en sjakt gjennom solid fjell inn i kammeret som inneholder Arken og de andre objektene. Men dette var en svært vanskelig adkomstvei. Sjakten kunne styrte sammen og ødelegge noen av gjenstandene, eller de kunne ha brukt all den kraftanstrengelsen og oppdage at de hadde bommet på kammeret. Det ville også bli en enorm oppgave, som ville kreve forferdelig mye arbeid. Men på en tur, etter at hans hovedutgravningsmannskap var reist hjem, begynte Ron og et par trofaste assistenter på sjakten. De hadde nå jackhammerdriller og mye bedre utstyr enn han og guttene hadde brukt i tidligere år. De begynte å bore sjakten og kom gjennom omtrent 10 fot solid kalkstein i løpet av adskillige turer, men enden syntes ikke å være i sikte. Og Ron opplevde noe som vel er normalt for oss alle, han ble frustrert over den enorme oppgaven, og kostnadene som ikke syntes å gi noen resultater i det hele tatt.

Av alle de prosjekter som Ron har arbeidet med, og oppdagelsene han har gjort, var og er hans følelse av uverdighet i arbeidet på denne sjakten hele tiden i hans tanker. De bibelske eksemplene på slike som gjorde et arbeid for Gud, men på ett eller annet tidspunkt sviktet på en måte (som når Moses slo på klippen, da han var fortalt at han skulle TALE til den, som kostet ham privilegiet å bli tillatt å gå inn i det lovede land), er livaktige minner for Ron om hvor alvorlige konsekvensene kan være dersom han skulle tillate noen av sine handlinger eller motivasjoner å gå mot Guds vilje. Noen ganger var det lett å se grunnen til hans handlinger, men til andre tider var det ikke det. Dessuten, at han resonnerte slik, at dersom tiden kom at han hadde feilet, og Gud ikke lenger kunne bruke ham hvordan kunne han vite det? Og ved denne tiden var han begynt å lure på om han var «tatt av jobben». Han har alltid visst at Gud ikke TRENGTE HAM for å få arbeidet gjort - Han kunne alltid finne noen andre. Hans anstrengelser syntes ikke å gi resultater- det hadde nå gått nesten 10 år siden han først fant Arken.

«Gud velsigne deg i det du gjør her»
På den neste turen hadde Ron og en assistent reist til Jerusalem for å arbeide på sjakten. En måned eller to tidligere hadde Ron hatt en tale i en menighet, og en mann som var tilstede, ble spesielt interessert i Paktens Ark. Jeg husker godt da han ringte hit og begynte å spørre meg ut bl. a. om når Ron skulle reise dit igjen. Han hørtes ut til å være en bra nok person, og jeg fortalte ham at jeg visste det ikke sikkert (hvilket jeg heller ikke gjorde), men at det ville bli innen få måneder. Han spurte meg da hvor de bodde fordi, forklarte han, han skulle til Israel og ønsket et relativt billig hotel. Så, jeg fortalte ham hvor vi vanligvis bodde, det syntes som et uskyldig nok spørsmål. Men jeg skulle snart lære en forferdelig lekse, at vi ikke kan fortelle til noen når han reiser for å arbeide, hva enten det er til Israel eller Egypt, eller hvor som helst ellers.

Da Ron og vår venn som hjalp ham kom til hotellet, så var denne mannen der som hadde ringt meg. På en eller annen måte hadde han funnet ut Rons ankomstdato (Jeg hadde ikke fortalt ham den)! Det ble slik at denne mannen som var under den forestilling (vårt inntrykk) at han var en slags «profet», hadde til hensikt å trenge seg inn i prosjektet. Så her var Ron og hans utgraver klar til å gå til arbeidet, men det var ingen mulighet for at Ron kunne la denne mannen få vite noe viktig, så de gikk inn i hovedgrottesystemet, men kunne ikke gjøre det arbeidet de hadde til hensikt å gjøre, ikke når han var tilstede.

Slik Ron forklarte det til meg, var denne episoden et slags «tilbakeslag». Han hadde bedt, som han alltid gjør, for reisen, og var blitt overbevist om at det var det han skulle gjøre. På denne tiden måtte Ron bekoste alt av sin egen lomme, og denne turen var kostbar. Til sammen ble det ca. 50 - 55 000 dollar «ut av vinduet», som er mye penger for oss. Så Ron begynte å lure på om han virkelig gjorde det som Gud ville han skulle gjøre, eller om han bare dummet seg ut. På denne tiden var det nesten ti år siden han først fant Arken, hadde han gjort noe galt så Gud ikke kunne bruke ham lenger? Hva som enn var saken, bestemte Ron på den turen at han var ferdig med prosjektet. Han ville stenge av grottesystemet og aldri returnere. Og la meg fortelle deg, dette er IKKE likt Ron i det hele tatt. Han var svært oppstemt da han reiste til Jerusalem, og erfaringen med «profeten» som dukket opp, må ha vært et forferdelig slag. At han fortalte meg så lite om hendelsen, indikerer at det var en mye verre hendelse enn det kunne lyde som. Men samme hva det var som hendte, slo det Ron fullstendig ut idet han tolket den mislykkede turen slik at han var blitt «tatt av jobben».

Men da fikk Ron en erfaring som forandret hans liv. En dag satt han og «profeten» på bakken ved inngangen til grottesystemet, og Rons hjelper var innenfor. Ron arbeidet med radarsøkeren, forandret på papiret eller noe, og «profeten» spiste sin lunch i skyggen av en stor busk. Hvor de satt, var på den tiden, mange fot lavere enn grunnivået rett bak dem fordi dette var hvor Ron hadde gravd nedover flere år tidligere. Det er nødvendig å forstå dette i lys av den neste hendelse. Ron hørte en stemme bak seg si: «Gud velsigne deg for det du gjør her,» og han så opp. En høy, slank mann, med mørkt hår, stod på den mye høyere grunnen, mange fot over ham, i en lang, hvit kappe, og hodedekket var lignende det som ble båret i bibelsk tid, unntatt at denne var helt ren og hvit. Skremt, hovedsakelig fordi han ikke hadde fortalt noen om hva han «gjorde her», undret han seg på hvem denne mannen var. Han forsøkte å ha en høflig samtale og spurte ham om han var fra området omkring. Mannen svarte enkelt «Nei» og forble stille. Ron spurte ham da om han var en turist, og han svarte igjen enkelt, «Nei.» Mer stillhet fulgte. Da sa skikkelsen i hvitt, «Jeg er på vei fra Sør-Afrika til det nye Jerusalem.» Ron ble så skremt at han ikke kunne si noe, men

bare stirret på ham. Da sa mannen igjen, «Gud velsigne deg for det du gjør her,» og så snudde han seg og gikk bort. Etter et øyeblikk, sa «profeten» som ikke kunne se mannen, fordi han satt under busken: «Ron, tror du at vi har snakket med en engel?» Ron svarte, «Minst...»

Jeg husker telefonsamtalen som om det var i går. Dersom du ikke kjenner Ron personlig, la meg forklare at Ron er svært lavspent. Han oppfører seg aldri opphisset eller sint, stemmen hans åpenbarer sjelden hans sanne følelser. Men jeg visste at noe hadde hendt selv om stemmen hans var rolig. Han fortalte meg hva som hadde hendt og forklarte hvordan han hadde, bare noen timer tidligere, stille gitt opp. Frustrert, trett og ganske enkelt utslitt hadde han mistet troen på at det han gjorde var Guds vilje. Da kom denne fremmede til syne, og han gjentok samtalen ord for ord. Han var i alle fall glad for at «profeten» hadde hørt samtalen, derfor visste han med sikkerhet at det virkelig hadde hendt. Og når han spurte lokalbefolkning som arbeidet langs den eneste stien noen kunne bruke for å komme til området, fant han at ingen hadde sett noen med den beskrivelsen hverken komme inn i området, eller forlate det. Selv om det langstrakte bratthenget er svært langt, er det i dag omringet av bygninger, gjerder og store vegger som forhindrer folk i å komme inn i området unntatt gjennom den spesielle porten. Og gateselgerne langs gaten har vært der dag etter dag så lenge Ron har arbeidet der, og han kjenner dem godt. Det var ingen tvil om det, den fremmede i hvitt var ikke sett av noen andre. Og da fortalte Ron meg at han trodde at det var mer enn bare en engel, han hadde et dypt inntrykk av at det var Kristus selv.

Enten det var Kristus eller en engel så var erfaringen nok til å oppmuntre Ron og overbevise ham om at hans anstrengelser ikke hadde vært forgjeves, og at han framdeles GJORDE Guds vilje. Og siden da har jeg sett resultatene av den erfaringen igjen og igjen, i oss begge. Fra det øyeblikket og framover, kunne eller ville ingenting dempe Rons nidkjærhet eller tro på det, eller noe annet prosjekt. Da han og hans gruppe ble kidnappet omkring et år senere i Øst-Tyrkia, visste jeg at kunnskapen om den guddommelige erfaringen ga meg fullstendig fred. Jeg trodde ikke en eneste gang (etter det første sjokket) at Ron var i alvorlig fare fordi jeg visste at han fremdeles hadde arbeide å gjøre. Min sinnsro var så merkbar at da Ron kom tilbake, bemerket hans venner på hospitalet at: «Din kone kan sikkert ikke bry seg så mye om deg fordi hun var fryktelig rolig på TV da hun snakket om sin kidnappede ektefelle.» Ron snakker ikke så mye om denne erfaringen med «mannen i hvitt», men jeg tror at det, bokstavelig talt, forandret hans liv, idet det ga ham nok mot til å holde ut hva som enn måtte inntreffe, for å få arbeidet avsluttet. Og siden det øyeblikket har Ron, som hvem som helst andre, ventet på det viktigste.

Blodtesten
Ingen var mer overrasket enn jeg var, da Ron første gang offentlig fortalte om resultatene av blodtestene av prøvene han hadde tatt fra nådestolen. (Alt som han har fremlagt om dette kan sees (høres) i hans tale på en av våre videoer, og vil ikke bli gjentatt her.) Som jeg har sagt er det en hel del han ikke har fortalt meg engang, og dette var et av tilfellene. Han hadde tatt andre prøver langs sprekken som strakte seg gjennom grunnfjellet med korshullet, og jeg selv hadde vært i stand til å ta en liten prøve, la det trekke vann over en tre dagers periode, og se de røde blodcellene gjennom mikroskopet. Men selv da nevnte han aldri for meg at virkelige laboratorieanalyser ble gjort. Jeg har heller ikke noen gang sett den andre prøven. Derfor, alt jeg kan si her er hva han har fortalt meg at når tiden er inne, planlegger han å ta to upartiske genetikere inn i hulen slik at de kan ta deres egne prøver og hver av dem gjøre sin egen, uavhengige analyse som vil bli filmet. Igjen, dette er HANS plan, hva HAN håper vil skje, men som med alt annet, vet vi ikke sikkert nøyaktig hvordan, når eller hvor alt til sist vil skje. Men foreløpig har han ingenting mer å si om dette tema. Han lærte fra sine erfaringer med Noahs ark at selv om han fikk laboratorieanalysene filmet mens de ble gjort, var det dem som kom fram med utrolige grunner for mistillit til resultatene, som f.eks. å si at Ron «lagde» prøvene, etc. Det alle har å gjøre er å merke seg en bit av O.J. Simpsons rettssak for å se hvor viktig blodtester kan være. Min personlige mening er dette: DERSOM Herren har til hensikt at Hans Sønns Blod skal bli vist fram offentlig på grunn av sine unike karakteristikker, at Hans guddommelighet og menneskelighet ikke kan bli benektet, vil Han arrangere det slik at dette bevis blir presentert på en slik måte at «smarte» menn ikke kan «bortforklare» det eller ødelegge for ærlige mennesker. Siden den tid da Ron fant Blodet, har genetiske (DNA) undersøkelser kommet langt, kanskje indikerer det at Gud forbereder menneskeheten på beviset som ikke vil forbli i stillhet, men vil ryste verden. Så, i tiden nå, bare tenk over hva lille Ron har fortalt, og igjen, gi akt og vent.

Den «Mørke» Side
Ron forklarte på nytt for meg om de 5 personene som hadde mistet livet på den tiden de forsøkte å blande seg inn i, eller til og med stoppe utgravningen. Vi vil ikke publisere dette på grunn av deres familier. Men vi har fremdeles avisartikkelen, førstesiden av «The Nashville Banner», som forteller om den enes død. Denne mannen hadde oppdaget Ron og guttene da de kom og gikk fra utgravningsstedet, og begynte å stille spørsmål. Han fant snart ut hva som var på gang [på denne tiden hadde Ron allerede sett arken] og var fast bestemt på at «verden» trengte å vite det. Han innkalte til en «pressekonferanse» hvor han ville bekjentgjøre «en stor oppdagelse».

Da Ron ble oppmerksom på dette, forandret de øyeblikkelig sine flybilletter, og reiste kvelden før de hadde tenkt å dra. «Pressekonferansen» skulle foregå i et smug nær ved som var relativt bortgjemt. Da Ron kom hjem, fant han en redegjørelse på første siden i «The Nashville banner». Mannen var blitt funnet død i det smuget da journalistene kom, skutt i hodet av en enkel kule fra en skarpskytter. Videre forklaring ble ikke gitt.

Jeg kunne lett skrive tykke bøker om erfaringene Ron har hatt med dem som har forsøkt å blande seg inn i arbeidet, såvel som de som har tatt det på seg selv i et forsøk på å få Ron og hans arbeide i miskreditt med rykter og personlige meninger. Jeg vet om to personer som arbeidet sammen med Ron på en oppdagelse (ikke denne) som begge uttrykte til meg at, den vesentlige grunnen til at de ville «vende ham ryggen», var at de ganske enkelt ikke kunne tro at han hadde funnet Paktens Ark. Vel, slik jeg ser dette: Tomas ville ikke tro at det virkelig var Kristus som stod foran ham før han så naglemerkene i Hans hender og skaden i Hans side, og Kristus tuktet ham ikke for dette. Faktisk, denne episoden kan ha skjedd til gagn for de som ville komme senere og ikke kunne se Ham, men ville lese om Tomas’ nød for «bevis». Det er ingen «synd» å trenge bevis. «Troen» er ikke blind, den er basert på den realisme som er rundt oss. Men det som var tilstrekkelig i fortiden er ikke lenger tilstrekkelig for mennesker i dag som er bombardert med såkalte «vitenskapelige» beviser som «ekspertene» tolker til oss som «positiv dokumentasjon» som at Bibelen er en «myte».

Gud, i sin nåde, har forutsatt hardt bevis for en generasjon som har blitt lært til å tro på lærere og menn med «høyere utdannelse». Ingen skulle akseptere noens ord om noe, som om deres meninger var evangeliet, før de kan se bevis. Imidlertid, dersom mye en person har påstått kan bevises å være sant, men noe annet ennå ikke kan bevises, bør vi være ydmyke og villige til å overveie det vi ikke kan få bekreftet ennå. Utdann deg selv i dette temaet, og hold tilbake endelig dom inntil solid bevis kan dokumenteres, et «ja» eller «nei».

Hva Skjer Nå?
Alt er fremdeles der Ron fant det, fullstendig gjemt og svært godt bevoktet. Vil alt bli vist offentlig? Vi vet ikke. Jeg vet at Rons største ønske er å grave ut hele området, vise fram stedet for korsfestelsen ned til kammeret, men om det noen gang vil skje, det vet vi ikke. Jeg har lært at samme hvordan jeg tror begivenheter vil inntreffe, så skjer de alltid på en annen måte. Men Arken vil sikkert bli brakt ut, vil den ikke? Vi vet ikke om det noen gang vil skje, den er dypt inne i jorden, og få den og de andre tingene ut på denne tiden synes nesten umulig uten guddommelig assistanse. Men vi vet ikke. Ron er av den oppfatning at tingene du har lest om her vil bli offentliggjort innen et år avhengig av andre begivenheter som vi har grunn til å tro er ved å inntreffe (som vi ikke vil komme inn på her). Imidlertid, dersom det ikke skjer så snart, så vil han absolutt ikke gi opp. Han sier heller ikke at det vil bli så snart, bare at han tror det er en sterk sannsynlighet. Vi spør deg om du vil be for dette funnstedet, fordi på dette tidspunkt er det visse mennesker, ledet av Satan, som forsøker å begrave det enda dypere i jorden enn det allerede er. Tross alt, hva kan Satan frykte mer enn beviset som ligger begravet der?! Hvordan enn tingene skjer, vil det bli etter

Guds perfekte timeplan, og ingen vil bli i stand til å forandre begivenhetene som Han har til hensikt å la skje. Men kanskje vi kan påskynde Hans komme ved å være trofaste og arbeidsomme tjenere i å avslutte det arbeidet Han har satt oss til. Vi tror verden vil få SE Arken og andre objekter, og at Steintavlene VIL bli brakt ut. Og vi tror tiden er nær. For å forstå hvorfor vi tror dette, fortsett å lese.

Kravene til Guds Folk
Profetien som leder til de mest dramatiske begivenheter i historien, blir fort oppfylt. Men det vil vise seg at majoriteten av dem som kaller seg selv ved Herrens navn har vært blinde for de store sannheter som vil skille sauene fra geitene. Hvis vi går tilbake til 1.Mosebok og historien om Kain og Abel lærer vi at Gud fra begynnelsen ikke aksepterer noen erstatning eller variasjon i hva Han har pålagt oss å gjøre. Kain var rasende over at hans offer av markens grøde ikke ble godtatt. Men Gud hadde utførlig beskrevet kravene til ofrene som skulle bli ofret, blodoffer, fordi de alle var representanter for Hans Sønns død. I sitt raseri drepte Kain sin egen bror Abel og et verre offer BLE akseptert.

Idet vi fortsetter gjennom Bibelen, leser vi igjen og igjen hvordan Hans folk aldri sluttet å innlemme andre skikker i tilbedelsen av Gud, tradisjoner som ikke var akseptable i noen form eller måte selv om de kan ha sett uskyldige ut for folket. Gud var og er alltid SVÆRT presis og klar i sine krav til sitt folk, de forandret seg aldri i løpet av tiden, enda mange svært gjerne vil fortelle deg at de har.

ENHET!
Og i dag vil folket som kalte seg selv ved Hans Navn stå ansikt til ansikt med de største kriser de noen gang har sett. Dette kan synes vanskelig å tro i denne tidsalder når vi ikke lenger må tilbe i gjemsel og frykte for forfølgelse, men det er fakta. For det er nå planen blir satt i verk for å få alle kirker til å forene seg gjennom felles trospunkter. All lidelsen og forfølgelsen av Guds folk som kjempet for å opprettholde den rene Guds lære gjennom tidene er ved å bli regnet som null. Søndags-»ledere» snakker om hvordan «enheten» vil fullføre Guds verk. Ja faktisk vil det virkelig avslutte et «verk», men det vil ikke være Guds verk. Hedenske skikker og doktriner som hurtig snek seg inn i kristen tro like etter Kristi tid dominerer fremdeles «frafallen kristendom», enda renheten i troen var gjenopprettet i noen grad i mange kirkesamfunn gjennom de siste få århundrer. Det var i dette landet, U S A, at den sanne troens renhet ble gitt sjansen til å gro og blomstre. Det var dette landet som ville være fremst når det gjaldt utsendinger av misjonærer til verden for å fullføre spredningen av evangeliet. Men nå, akkurat når arbeidet er ved å bli avsluttet, holder kirkene på å forene seg med den «frafalne kristendom» som de engang kjempet så hardt imot, for å bli stående fri fra innflytelsen fra den.

Argumentet til disse som kjemper for dette samholdet er at det er «styrke» i flertallet. «Er vi ikke alle «Guds barn?» «Kan vi ikke styrke vår posisjon i verden ved samhold?» La oss tenke litt på disse spørsmålene. Kan vi ærlig tro at bare fordi noen hevder å være «sanne troende» ER DE det, når de lærer og tror doktriner som er det motsatte av Guds ord?

Les advarslene med omtanke: MATT. 7:15 «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. 16 På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?... 21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? 23 Men da skal jeg si åpent til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett!»

1.JOH 4:1 «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.»

Vi skal være klar over at Gud trenger seg IKKE inn på noe menneske. Men Satan, på den annen side, vil ikke la seg stoppe av noe for å fullføre sine hensikter. Hva vil skje når hele «kristenheten» er forenet? Vil de «gode» påvirke de «dårlige»? ELLER er vi i fare for å bli lurt av disse «falske» lærerne, og hva skjer hvis vi blir lurt?

JES. 9:16 «DETTE FOLKS FØRERE ER FORFØRERE, OG DE AV FOLKET SOM LAR SEG FØRE, ER FORTAPT.»

JER. 5:30 «Forferdelige og avskyelige ting skjer i landet. 31 Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?»

Å bli ledet på avveier av falske lærere er IKKE en unnskyldning for Gud, for Han har vedvarende advart oss. Paulus visste det ville komme: APG. 20:29 «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. 30 Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.»

Den største faren vi møter er IKKE fra de vantro, men de som gir seg ut for å være troende og taler falske doktriner: ROM. 16:17 «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt mot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! 18 For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.»

JES. 8:20 «Til ordet og til vitnesbyrdet! - Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord så er det ingen morgenrøde for dem.»

Men er det virkelig så farlig for alle kirker å arbeide sammen? Min venn, det er INGEN større fare. Det er lett å gjenkjenne dem som ikke gjør krav på å være troende. Men det er èn som kjenner Bibelen mye bedre enn noe levende menneske, og det er dem som er ledet av ham (Satan) som kan synes å være de mest «gudelige» PÅ OVERFLATEN, mens de introduserer deres løgner dyktig sammenblandet med Guds ord:

2.KOR. 11:14 «Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! 15 Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger.»

KOL. 2:4 «Dette sier jeg for at ingen skal bedra dere med lokkende tale... 6 Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham... 8 Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.»

MATT. 15:9 «Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud.»

Å følge noen «menneskelig» - lærer, forkynner, far, mor, etc. - er galt. Vi følger bare én, vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi forener oss ikke med dem som vi vet har fordervet tro, selv om vi kan dele noen vanlige trospunkter.

SAL. 4:3 «Dere mennesker, hvor lenge skal min ære være til skam? Hvor lenge vil dere elske tomhet og søke løgn? Sela. 4 Vit at Herren har utvalgt for seg den gudfryktige. Herren hører når jeg roper til ham.»

Før Han døde, forklarte Jesus omsorgsfullt og nøye overgangen fra «den gamle pakt» til «den nye pakt» - enhver og alle forandringer ble forklart og forutsagt av Ham. Han overleverte doktrinen til mennesket selv, og så kom timen da Han steg opp til himmelen til sin Fars høyre side. Fra det øyeblikk av ville det ikke bli gjort NOEN forandringer i troen som Han personlig hadde overlevert. Men svært, SVÆRT snart begynte det å krype inn i de troende kjetteri og falsk lære. Forsøket på å popularisere kristendommen ledet til overføring av hedensk tradisjon i kirkens praksis. Dette fortsatte til den sanne troen nesten var ugjenkjennelig. De som hadde den sanne tro ble igjen tvunget til å gå i dekning; de led de største forfølgelser, IKKE av hedningene, men av dem som hadde gått fra troen.

Evig Liv - En Fri Gave
Mange er av den troen at siden evig liv er en fri gave, behøver vi ikke å gjøre noe for å oppnå det, bare å be om det. Det ville ikke være en «pakt» dersom dette var tilfelle, - for en «pakt» er en overenskomst mellom 2 parter med betingelser som begge må overholde. Evig liv er en fri gave fordi vi overhodet ikke kan gjøre noe for å fortjene det. Men vi må samarbeide med Gud på vår egen frelse, og det er nødvendig at vi studerer Hans Ord og VET hva som er hans sannhet og hva som er «menneskenes doktriner». Vi kan ikke lage kompromiss etter det store offer som er gjort for oss.

Planen er satt i funksjon for å omgjøre arbeidet til dem som kjempet så brennende for å bevare og gjeninnsette den sanne tro. Planen er hva noen har henvist til som en «verdensreligion», men det er faktisk en plan for alle «kirkene» å forene seg under «vanlige felles doktriner» for hensikten med å «spre evangeliet on Jesus Kristus». Men denne «foreningen», som VIL komme i en eller annen form, vil til sist IKKE dreie seg om «vanlige felles doktriner», men i stedet vil det innebære kompromiss. For flertallet av troende som har forblitt i uvitenhet til den sanne bibelske lære, og i stedet lært menneskelige teorier, vil denne nye sammenslutningen av kirker synes å være av Gud. De vil se det som et svar på den åndelige «død» som har kommet over verden. Men som en slange som sakte glir gjennom gresset, usynlig for øyet, vil den sanne karakter til denne «forente kirke» begynne å utfolde seg. De små kompromiss gjort av alle kirkene i begynnelsen vil snart bli fulgt opp av større og mer radikale kompromiss. Men ballen ruller allerede og ingen vil være i stand til å bryte ut. Da plutselig, rammer slangen - samvittighetsfriheten er ikke mere. Religiøse lover vil bli utstedt som, skjønt de ser ut til å være «gode og normale», IKKE vil være nøyaktig slik Gud talte dem fra fjellet Sinai, og som Han skrev med sin egen finger.

De som aksepterer denne «forente, frafalne kirkes» versjon av Guds lov og etterkommer den, mottar «dyrets merke» i pannen - som er symbolsk for deres forkasting av Guds lov. De som gjerne etterkommer loven skjønt de ser at den er i opposisjon til Guds lov, mottar «merket» i deres hånd, som symboliserer deres «bevissthet» om deres ulydighet mot Guds lov for å unngå forfølgelse. Men de som etterkommer Guds lov og avviser denne endrede «versjonen» mottar IKKE dette «merket», og det betyr ganske enkelt at de er å betrakte som lovbrytere. Dette har hendt i fortiden, for dem som avslo å gå på kompromiss med sin tro, og det VIL skje igjen.

De vil da ikke kunne kjøpe eller selge. Grunnen til at de ikke kan kjøpe eller selge, er at alt de eier er konfiskert. Uten penger kan du ikke kjøpe. Når du ikke eier noe har du ingenting å selge. Guds folk er de som «ikke kan kjøpe eller selge». Men resten av verden ser på denne gruppen som de som så på Kristus og hånlig bemerket, «Dersom du er Guds Sønn, FRELS deg selv! Kom ned fra korset!»

Dette er en verdensvid begivenhet i utbredelse som vil omfatte alle jordens land før det er over. Akkurat nå er verdens regjeringer i forbund for å fastsette kraftanstrengelsene for fred, og miljømessig handling i praksis. Men bak kulissene, er grunnarbeidet allerede gjort for å legge fram et sett «universelle åndelige lover». Og det er nå det siste kall går ut.

ÅP. 18:2" ...Falt, falt er Babylon den store! Den er blitt et tilholdssted for onde ånder - et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl. 3 For av hennes horelivs vredes-vin har alle folk drukket. Kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes overdådige vellevnet. 4 .... Kom ut av henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager.»

STEINTAVLENE MED DE TI BUD
Vi tror at når tiden kommer at de «åndelige lover» er blitt diskutert og ved å bli «landets lov», vil steintavlene, skrevet med Guds egen finger, komme fram og bli et vitne for den sanne lov, som Han talte fra sine egne lepper på Sinai fjell: Salme 89,35 «Jeg vil ikke bryte min pakt OG IKKE ENDRE DET SOM G IKK UT OVER MINE LEPPER.»

Og på samme måte som Kains offer ble avvist av Gud fordi det ikke var hva Han krevde, slik vil også de bli avvist som velger å ære en lov som er i opposisjon til hva Gud krever. Da vil Kains raseri mot Abel da hans offer ble avvist, igjen komme for dagen i raseriet fra dem som avviser Guds lov, mot dem som aksepterer den.

Høres dette for utrolig ut til å være sant? Du behøver ikke å tro meg - bare vent og se.

Hendelsen på Golgata
JES. 45,8 «Dere himler, la det regne ovenfra, la det strømme rettferdighet ned fra skyene! La jorden åpne seg så den kan bære frelse som frukt, og sammen med den skal den la rettferdighet spire fram.....»

Ved korsets fot åpnet jorden seg under jordskjelvet som kom i det øyeblikket Kristus døde (MATT. 27,50-51). Deretter JOHS. 19,34 «Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann.»

Akkurat som Daniel hadde profetert fløt blodet Hans ned gjennom det nylig åpnete fjellet, og falt på Nådestolen - den sentrale gjenstanden i Det Aller Helligste, og Hans Fars bokstavelige jordiske trone: DAN. 9,24 «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig RETTFERDIGHET og til å besegle syn og profet og til Å SALVE ET ALLER-HELLIGSTE.»

Profetien var da fullført, «frelsen» og veien for hele menneskeheten til å oppnå Kristi «rettferdighet» var spiret fram etter at «jorden åpnet seg», og Hans offer, Hans Eget Blod var akseptert av Hans egen Far.

1.Joh 5:8 «Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.» (Grunnteksten sier: Og tre er de som vitnende på jorden, Ånden, og vannet, og blodet, og de tre til det ene er.)

På et øyeblikk var døden beseiret ved det største offer i all evighet. Tør vi noen gang - selv for et øyeblikk, miste synet på hva Han har gjort for oss? Jeg ber at vi ikke gjør. Og om vi gjør er vi påminnet av profeten Habakkuk, som så framtiden komme for Frelseren i himmelen, at Han FREMDELES bar merket etter spydet i sin side, hvorfra Hans Dyrebare Blod fløt:

Hab 3:4 «Og hans glans var som lysets; han hadde LYSE STRÅLER som kom UT AV HANS SIDE: og DER var HANS KRAFT GJEMT....» (lest i margen). Se Strongs concordance ord nr. 3027.

JES 52:14-15: På same måte som mange ble forferdet over deg, for Han var skamfert så Han ikke var som en mann og se til, av skikkelse var Han ikke lik andre mennesker. Slik skal Han bestenke (sprinkle) mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for Ham. For det som ikke var fortalt dem, det for de se. De de ikke hadde hørt, forstår de nå.

Historien bak funnet av Paktens Ark og Gravstedet Del 1 | 2 | 3 | 4 | 5