Bibelarkeologi

I januar 1979 returnerte Ron og guttene. Det var snø på bakken. Nå måtte han bestemme seg for hvor og hvordan han skulle begynne. Stedet han hadde pekt på, ble brukt til å kaste avfall, og så svært lite lovende ut for det menneskelige øye. Det lå i dette langstrakte bratthenget hvor bakken møtte klippeveggen. Han hadde undersøkt det tilstøtende området til bratthenget og forstått at bakken var hevet til et mye høyere nivå i dag, hvilket betød at grunnfjellet var flere meter under det nåværende bakkenivået. I fortiden har Jerusalem vært ødelagt mange, mange ganger. Og den vanlige metoden for å bygge opp igjen disse forhistoriske byene var ganske enkelt å bygge oppå det ødelagte nivået. I dag blir restene fjernet før det bygges på nytt, men slik var det ikke før i tiden. Det er derfor arkeologer er i stand til å finne bevis for mange byers eksistens på det samme stedet, de ganske enkelt graver ned gjennom de skiftende nivåene helt til de kommer til grunnfjellet som indikerer at de har nådd den første byen som ble grunnlagt på det spesielle stedet.

Stedet Ron skulle grave ut, hadde et grunnivå mange fot høyere enn grunnen i steinbruddet i syd foran bymuren. Så han og guttene kunne ikke gjøre annet enn å begynne å grave rett ned.

Det opprinnelige stedet som han hadde pekt på i 1978, inneholdt en svært stor rullestein, knapt synlig på overflaten, og Ron bestemte seg for å begynne gravingen adskillige meter (yards) til høyre. Det så ut til å bli en jobb av enorme dimensjoner. Disse tre, Ron, Danny og Ronny, ville i tilfelle flytte mange tonn med stein og murrester, og sikte gjennom alt for å oppdage kulturgjenstander. Dette var et krav fra Departementet for antikviteter som de alltid ville rette seg etter.

Deres første «oppdagelse»
Så de gravde seg rett ned langs klippefasaden, og formet en trappevegg av massen de gravde ut. Snart la Ron merke til en «hyllelignende» nisje som var hugget inn i klippefasaden. Han ble overbevist om at disse var hugget inn i klippeveggen for å inneholde plakater med notiser. Og på grunn av lokaliseringen - i nabolaget til «hodeskalle»-stedet, og fordi det var tre av dem, trodde han de var for å plassere plakater som oppga forbrytelsen til ofrene som ble korsfestet, på tre språk.

Romerske korsfestelser
Ron hadde studert tilgjengelig informasjon om romerske korsfestelser og hadde oppdaget at de brukte denne form for avstraffelse som et avskrekkingsmiddel. Det velkjente sitatet fra Quintillian forklarer: «Hver gang vi korsfester kriminelle, velger vi svært trafikkerte hovedveier slik at mange kan se det og bli skremt av det, fordi all avstraffelse er ikke så mye for hevnens skyld som for eksemplets». Romerske korsfestelser besto av tre basis elementer, alle er perfekt beskrevet i nedtegnelsen av korsfestelsen av Kristus - først, piskingen; så at den dømte måtte bære korsbjelken til stedet; og til slutt naglingen eller bindingen av den dømte til korsbjelken, for deretter å sette på plass denne bjelken i oppreist stilling...

Venstre:Ett av de første fotografier av de utmeislede «nisjene» i klippeveggen som Ron og guttene oppdaget da de begynte å grave bort jordmasse langs bratthenget.
Høyre: De samme nisjene etter en har gravd seg noen meter nedover.

En nisje fra romertiden som ble brukt til lignende inskripsjoner.

Men et annet element var også med. For at det skulle være et avskrekkingsmiddel, måtte offerets forbrytelse bli skrevet i klar sikt til de forbipasserende. I denne hensikt brukte de en oppslagstavle som var en plate dekket med gips, beskrevet med sorte bokstaver. Denne ble vanligvis båret foran offeret på vei til korsfestelsen, og så plassert over korset i klar sikt. Det vanlige begrepet om Jesu korsfestelse var at et enkelt notat, skrevet av Pilatus ble naglet til Hans kors over Hans hode. Slik kan det godt hende at det var, men dersom de som gikk forbi skulle kunne lese dette notatet, skrevet på tre forskjellige språk, ville det ha måttet være ganske stort - mye større enn et håndskrevet notat på et papir. Ganske nylig lærte vi en god del om sikt til skilter på vårt museum. Vi satte opp skilter som så svært store ut for oss (6 og 8 tommers bokstaver), men da vi plasserte dem på vår bygning og gikk over gata, eller endog til enden av parkeringsplassen, oppdaget vi at de var svært vanskelige å lese. Et notat, skrevet av Pilatus på et stykke papir, naglet til et kors, ville ha vært nesten umulig å lese selv for de som stod like foran korset. Legg til dette det faktum at i Jerusalem var tre forskjellige språk vanlige - hebraisk, gresk og latin - og det er åpenbart at notatene over Jesu hode var mye større enn det vi vanligvis har trodd.

«Jesus av Nasaret - jødenes konge»
Da Ron leste og leste om igjen beretningen om disse notatene ved Jesu korsfestelse, oppdaget han at selv om de hadde blitt oversatt til å lese: «PÅ korset», kunne den greske grunnteksten nøyaktig ha blitt oversatt til: «OVENFOR korset» eller «OVER korset». Matt. 27:35-37 «Da de hadde kors- festet ham,... 36 Og de satt der og holdt vakt over ham. 37 Over hans hode hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: DETTE ER JESUS, JØDENES KONGE.» Joh. 19:17-20 «De førte så Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellom. 19 Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der stod det skrevet: JESUS AV NASARET, JØDENES KONGE. 20 Denne innskriften leste da mange av jødene. For stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk.»

Ron fikk skilt laget på gresk, latin og hebraisk - «Jesus av Nasaret, Jødenes Konge» - og satte dem opp i nisjene. Han oppdaget at disse skiltene var ganske synlige på avstand og kunne lett ha blitt sett av forbipasserende. Under er en illustrasjon hvordan dette kunne ha sett ut for ved Jesu korsfestelse.

I dette sitatet fra Johannes bekreftes det at innskriften var satt «på» korset - det greske ordet som her er oversatt til «på» er «epi». I Lukas, i tilsvarende vers tales det også om den samme innskrift, men her, er ordet «epi» oversatt til «over»: Luk 23:38 Det var også satt en innskrift over ham: DETTE ER JØDENES KONGE. "Epi" kunne IKKE bli oversatt til «på» her! Dette samme ordet «epi» er også oversatt andre steder til «over» - derfor, Skriftene bekrefter ikke spesifikt at innskriften var naglet til det fysiske korset. Alt de bekrefter helt sikkert er at «inskripsjonen(e)» var plassert «over», «ovenfor», «omkring», etc., korset. Med denne forståelsen og informasjonen om romerske korsfestelser og oppslagstavlene dekket av gips, og beskrevet med sort blekk som romerne var kjent for å bruke, følte Ron at man i det minste ikke kunne se bort fra hans konklusjon. Lite ante han hvordan det senere skulle bli så utrolig bekreftet.

Da han først fant nisjene, plasserte han plater i dem for å demonstrere hensikten. Da han gravde dypere og så at det ikke var noen flere nisjer nedenfor disse, fikk han skilt malt i tre språk som de satte opp og fotograferte. Han trodde at den minste nisjen var for den alltid tilstedeværende romerske ørn. Men igjen, dette var ikke hensikten med utgravningen, så de fortsatte å grave.

Ron står i gropen de gravde ned langs klippeveggen rett etter oppdagelsen av nisjene. Da de fortsatte å grave rett ned, ble jordveggen (til høyre) så stor at de fryktet at den ville rase sammen. Klippeveggen er til venstre.

I fare for ras
Ettersom de fortsatte å grave rett ned, var klippeveggen på den ene siden og den ble til en solid vegg. Men på den andre siden begynte jordveggen å vise tegn på ustabilitet, og Ron fryktet at den snart ville rase sammen, og kanskje begrave dem i hullet. Han bestemte at de skulle gå tilbake langs klippeveggen til det opprinnelige stedet som han hadde pekt på. Han gruet for det stedet på grunn av den store kampesteinen han hadde funnet rett under bakken, men han følte at han ikke hadde noe valg.

Tilbake til det opprinnelige stedet
Ron hadde følt det nødvendig å begynne utgravningen adskillige meter (yards) fra det opprinnelige stedet fordi det lå i det samme hovedområdet. Og ved oppdagelsen av nisjene var han tilfreds med at det ikke hadde vært en fullstendig bortkastet anstrengelse, men fremdeles hadde han en annen hensikt med utgravningen.
Da de begynte å grave rundt den svære kampesteinen som strakte seg ut fra det opprinnelige stedet, oppdaget han at det var nok plass bak den (mellom den og klippeveggen) for deres graving. Ettersom de begynte å grave nedover, kom de ganske snart over en annen ting av interesse. Det var hugget ut i klippeveggen et hull som gikk gjennom et fremspring i fjellet og gjorde det mulig at et rep eller lignende kunne bli trædd igjennom det. Den store omhu utmeislingen åpenbart var blitt gjort med, indikerte at hullet hadde hatt en viktig funksjon, men det skulle de forstå senere.
Det første stedet de hadde begynt utgravning var hvor klippefasaden var relativt vertikal som en vegg. Her skrånet klippeveggen innover, slik at det ble et «tak» over stedet hvor de gravde. Ettersom de gravde nedover, fant de åpne områder under jordoverflaten som inneholdt en stor mengde potteskår, til og med noen få som fremdeles var hele.var fra den romerske perioden, som forteller oss at kornbeholderen ble murpusset i løpet av den romerske tiden.
Så spennende som disse oppdagelsene var, det var fremdeles ikke det Ron lette etter.

Et kornkammer, senere brukt som cisterne
De nådde fjellgrunnen 38 1/2 fot under den nåværende jordoverflaten. Idet de forsiktig flyttet murrester, befant de seg til slutt i et uthugget rundt kammer i fjellet med en diameter på ca. 15 fot. Kammeret hadde trinn som var meislet inn i veggen på skrå nedover fra toppen i en spiral til bunnen. Det var svært likt fotoet til venstre. På et visst tidspunkt har det blitt belagt med murpuss og endret bruk til en cisterne. Begge disse bruksfunksjonene ville forklare «rephullet» som var meislet inn i klippeveggen, det var for tauet som holdt bøtten eller muggen som ble senket ned i sjakten for å hente opp korn eller vann. Ron meislet gjennom murpussen og fant en stor mengde potteskår blant skitt og murrester, brukt som fyll for å forme cisternen. Da han leverte disse potteskårene til to antikvitetsforretninger, og de undersøkte dem, informerte de Ron om at noen av dem stammet fra jebusittenes tid (før David tok byen). Det nyeste prøveeksemplaret var fra den romerske perioden, som forteller oss at kornbeholderen ble murpusset i løpet av den romerske tiden.
Så spennende som disse oppdagelsene var, det var fremdeles ikke det Ron lette etter.

Tunnel langs klippefasaden
Da de kom ned gjennom jord og murrester, ble de i stand til å peke ut det romerske nivået på grunn av potteskår og mynter. Ron besluttet igjen at han måtte ha for øyet at disse tingene ikke var det som han søkte etter. De avdekket forsiktig den sirkulære sjakten, for å bevare alt, og begynte å lage en tunnel under det nåværende bakkenivået langs klippefasaden på det romerske nivået, tilbake i retning av det første stedet hvor de begynte utgravning. Ron så etter en inngang til en hule eller tunnel i den nå underjordiske klippeveggen. Men hans neste oppdagelse var så fryktelig at den fremdeles reflekteres i ansiktet hans når han snakker om den.

Øverst: Kornkammeret som Ron og guttene oppdaget, var en sirkulær sjakt med trinn på skrå nedover, svært lik denne vannsjakten oppdaget i El-Jib, og som blir hevdet å være «Gibeons kilde»

Denne enkle skissen viser den begravde Jebusitt-kornsiloen, som var murpusset og brukt av romerne som cisterne, og tunnelen Ron gravde langs det romerske nivået. Han fant den massive haugen med store steiner, blandet med menneskebein i sjakten nær cisternen på høyre side. Han gravde ikke ut for å se hvor stort dette området var.

«Steiningsstedet»
Kornsjakt/cisternen var hugget ut i solid fjell. Da Ron begynte på tunnelen tilbake i retning av de uthogde nisjene, fant han at fjellgrunnen tok en brå slutt omtrent 3 eller 4 fot fra kanten på sjakten. Ved å grave en 3 fots sjakt rett ned, fant han en massiv mengde med knyttenevestore og større steiner. Da han ordnet med dem, fant han adskillige menneskebein, spesielt noen fingerbein. Han trodde han visste hva dette representerte, - mens det er vanlig å finne steiner i en utgraving, er det IKKE vanlig å finne dem i denne spesielle størrelsen i en slik massiv haug. Det var visselig ikke en grav - og de løse skjelettbenene mellom de store steinene ledet Ron til bare en konklusjon - dette har vært «steiningsstedet». Apg. 7:57-58 «Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. 58 DE DREV HAM (Stefanus) UT AV BYEN OG STEINET HAM.»

En bygning fra det første århundre
Da Ron forsto hva han hadde funnet, klatret han fort tilbake opp sjakten han hadde gravd, og han og guttene fortsatte å grave deres tunnel i retning av det første utgravingsstedet. Snart fant de restene etter en begravet konstruksjon. Denne bygning var bygget i direkte tilknytning til klippeveggen, og en del av den bakre veggen løp langs selve fjellsiden. Fundamentene til bygningen var fremdeles intakt. Da Ron studerte de best bevarte delene, oppdaget han en uthugget stein som strakte seg horisontalt ut fra veggen mot klippeveggen. Hans første innskytelse var at det var et alter (under). Den la for dagen en glatt slitasje på oversiden.

Det var under og i fronten av denne «altersteinen» at Ron la merke til en svært uvanlig, stor stein (under). Da han undersøkte steinen nærmere, så han at den var dekket med travertin (gulhvit kalkstein). Travertin blir dannet når syremettet grunnvann siver gjennom eksisterende kalkstein og løser opp kalsiumkarbonat; når dette vannet som inneholder kalsiumkarbonat flyter over gjenstander og begynner å fordampe eller taper sitt karbondioksid, blir denne oppløste kalksteinen avleiret på nytt i form av stalaktitt (nedhengende dryppstein) og dryppstein som vokser oppover, flytestein, etc. I dette tilfelle var det reavleiret i form av et dekke over steinen som klart kom til syne da han personlig undersøkte avleiringen som dekket steinen. Ron tenkte at denne steinen var altfor symetrisk til å være en naturlig formet stein så han bestemte seg for å ta den fram og undersøke den mer nøye. Da han løftet den, oppdaget han at den dekket et kvadratisk hull som var meislet inn i fjellet.

Hullet som holdt korset?
Som forventet, var det en god del skitt og murrester overalt. Da han undersøkte dette hullet og renset bort all jorda rundt det, oppdaget han at der var en stor sprekk som strakte seg ut fra det. Da de fjernet mer smuss og murrester, oppdaget han en plattformlignende avsats i fjellet som strakte seg omkring 8 fot ut fra klippeveggen, og dette kvadratiske hullet var meislet ned i denne avsatsen. (se tegning på neste side). Det var ikke noen flere hull i den plattformlignende avsatsen så han begynte å grave i den stampete jorden foran og på samme nivå som «plattformen». Det var omtrent 4 fot før han kom til den laveste delen av fjellet, og her avdekket han enda 3 kvadratiske hull som var meislet inn i fjellet foran denne «plattformen». Hans målinger viste at den opphøyde «plattformen» med det kvadratiske hullet med sprekk, var lokalisert 14 fot direkte under de 3 uthogde nisjene i klippefasaden, nå over grunnivået. Hans tidligere konklusjon om at de uthogde nisjene var for skiltene med erklæringen om det korsfestede offers forbrytelse på 3 av Jerusalems språk, ble nå støttet av det faktum at han hadde funnet flere firkantede hull, alle med ca. 12 til 13 tommers sider, hugget ned i fjellet, hull han bestemt trodde en gang holdt korsene. Det ene forhøyet over de andre (på den avsatslignende «plattformen» i fjellet), trodde han hadde holdt Jesu kors!
«Alteret» som strekker seg ut fra den indre veggen.

Bygningstrukturen, som var intakt, viste at en bygning hadde dekket hele stedet. Hans konklusjon var, ifølge bevisene de hadde funnet, at en kristen kirke var blitt bygd over stedet for Jesu korsfestelse. Steinveggen til bygningen strakte seg langs klippeveggen rett bak korshullet som var på den «plattform»-lignende avsatsen i fjellfundamentet. Det så ut som om dette var stedet hvor det «spesielle» forbryterofferet ble korsfestet, hevet adskillige fot over de korsfestede rundt ham. «Altersteinen» ble satt inn i steinveggen og strakte seg horisontalt nesten rett ut over det opphøyete korshullet med sprekken.

«Sprekken» i korshullet
Sprekken som strakte seg ut fra korshullet på den forhøyede «plattformen», så ut for Ron å ha blitt dannet ved et jordskjelv, den viste ingen indikasjon på å ha blitt meislet. Da han fjernet murrester fra korshullet, nådde han endelig bunnen og målte det, det løp 23 1/2 tomme ned i solid fjell, mens sprekken syntes å strekke seg mye dypere. Men på denne tiden forsøkte han ikke å rense den fram, han målte den heller ikke. Det var over et år senere han forstod at sprekken strakte seg omtrent 20 fot ned i fjellgrunnen.
Nærbilde av sprekken i korshullet på den opphøyde fjellhyllen

«Datering» av restene etter bygningen
Han fant mynter i løpet av arbeidet med utgravningen som hjalp dem å nærme seg dateringen for bygningen. Han fant en romersk mynt med keiser Tiberius som var keiser fra år 14 til 37 e.Kr., som var den tidligst daterte mynten de fant. Den seneste mynten var fra ca. 135 e.Kr., men ingen senere. Dette stemmer med den kjente historien til Jerusalem, og daterer bygningen til tiden mellom korsfestelsen og år 135 e.Kr.. Men ytterligere informasjon indikerer at den mest sannsynlig ble bygd etter år 70 e.Kr.. Tidligere enn år 70 e.Kr., (da byen og templet ble fullstendig ødelagt av den romerske generalen Titus), var Jerusalem fremdeles under romersk herredømme, og korsfestelsesstedet ville fortsatt ha vært i bruk. Josefus forteller hvordan Titus, i løpet av beleiringen av Jerusalem, fikk korsfestet så mange som 500 personer pr. dag (Jødenes kriger, Bok V, kapittel XI, para. 1) Etter år 70 e.Kr. - ikke flere massekorsfestelser
Men etter ødeleggelsen i år 70 e.Kr., med de fleste av de jødiske innbyggerne drept eller solgt som slaver, ble byen redusert til en romersk leir. Vespasian tilbød Jerusalems landeiendom for salg til utlendinger, skjønt vi har ingen nedtegnelser over noen som kjøpte noe land der. Garnisonen på 800 romere i leiren var stasjonert der for å sikre seg at byen ikke ble bygget opp igjen. Romernes hat rettet seg mot jødene. Derfor, i løpet av tiden etter år 70, da Jerusalem bare var en romersk leir med leilighetsvis fremmede (ikke-jøder) boende i området, ble bruken av korsfestelse i praksis eliminert.

De kristne ble tilsynelatende tolerert av romerne. Dette blir støttet av det faktum at i år 130 e.Kr. da keiser Hadrian kom til Jerusalem for å bygge byen opp igjen som en romersk by kalt Aelia Capitolina, viste han velvilje til de kristne mens han forbød enhver jøde noensinne å sette sin fot i byen mer. Dette og andre ting bidro til en oppstand mellom jødene i Judea i år 132, som til slutt endte med døden for minst en halv million jødiske menn, og fra denne tid av ble Judea ikke lenger kalt ved det navn, men referert til med det gamle palestinske navnet. Den nye romerske by, Aelia Capitolina, ble en by, men gjorde det ikke godt. Det faktum at myntene Ron fant i den forhistoriske bygningen skrev seg fra ikke senere enn 135 e.Kr., indikerer at hvem det nå var som bygde og brukte den forhistoriske strukturen så virket det som om de oppga den på den tiden og forlot området. Det faktum at fundamentene fremdeles er intakte, indikerer at den ikke ble ødelagt av inntrengere, men mest sannsynlig ikke ble brukt og derfor forfalt. Etter som tiden gikk, ble de dekket av jord og murrester. Hva som enn var grunnen, beviser det at strukturene ikke ble ødelagt etter romernes tid.

«EN SVÆRT STOR stein»
Da de fortsatte å rense området utenfor fra klippeveggen, fant de at planløsningen for bygningen var svært enkel. En vegg løp parallelt med klippeveggen, langs toppen av den forhøyde «plattform»-seksjonen i fjellet. To ytre vegger strakte seg i 90 graders vinkler ut fra hver ende av denne første veggen. De begynte å grave og lette etter den siste veggen da de kom til en annen håndhugget klippeblokk. Den var litt mindre enn to fot tykk, og den delen som stakk fram av jorden og murrestene, så ut som om den var avrundet, noe som lignet en stor, tykk, avrundet bordplate. Da de fikk gravd den mere fram, så Ron at den var av enorm størrelse og de bestemte seg for å stoppe gravingen. Han tenkte at teoretisk så kunne det være forseglingssteinen fra graven til Josef av Arimatea hvor Jesus ble begravet. Dersom han hadde rett i sin gjetning om at dette var en tidlig kristen kirkebygning, så kanskje hadde de innlemmet denne forseglingssteinen i den aktuelle bygningen. Den så absolutt ut til å være større enn noen forseglingsstein han noen gang hadde sett eller lest om. Etter hans viten var den største som noen gang var blitt funnet 5 1/2 fot i diameter. Denne steinen oversteg langt det. Imidlertid ville det gå adskillige år før han ble klar over dens sanne dimensjon - litt over 13 fot i diameter - han brukte da underjordisk grensesnitt radarsøk fra grunnen over. Matt. 27:60 «og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort»

Historien bak funnet av Paktens Ark og Gravstedet Del 1 | 2 | 3 | 4 | 5